Gammel hund lærer ungdommen nye triks

Å så stolt jeg er etter dagens trening!
Idag fikk jeg nemlig se gamlemor Artemis på banen med en helt ukjent gutt (Lars) på 14 år som aldri har gått agility før, og som de jobba begge to! Lars sprang som en helt, tok imot instruksjon og konstruktiv kritikk med et smil og både han og Artemis gjorde strålende figur på banen.
Det var kjempemoro å observere hvor lett han klarte å motivere Artemis til samarbeid og Artemis virkelig storkoste seg enda det var sol og varmt og hun hadde helt fremmed og helt uerfaren handler. Det var slett ikke noen klasse-én-bane vår godeste instruktør Jan Egil Eide hadde satt opp for oss, men de nye vennene kjørte rundtsendinger, fremforbytter og blindbytter som om det var den naturligste ting i verden og det så vitterlig ut som om Lars kunne like agility også.
Nike og jeg hadde våre helt egne utfordringer med noen blindserpentiner og rundtsendinger som virkelig ikke satt der de burde, men lillemus har helt klart alle gode forutsetninger for å bli en alminnelig grei agilityhund med tiden. Om ikke annet så har vi ihvertfall helt fantastiske startlinjer og hun trekkeleker som den gudinnen hun er, det er bare verre å få henne til å slippe leken når jeg vil jobbe videre...

I morgen er siste kursdag og så blir det tre uker til vi skal konkurrere fire dager i Tromsø. Vi gleder oss, kanskje det til og med er håp for at gamlemor kan kose seg, ihvertfall virket det som hun var helt på nett idag. Jeg er ihvertfall overbevist om at hun må glede seg veldig til å få trene mer med Lars i morgen.

Årerapport

Nok en gang ble det ukeskurs i agility i Jærpen i Åre. I år er det Nike som får gå kurset mens Artemis får være tilskuer og litt pauseunderholdning.
Årets instruktører er Jan Egil Eide fra Norge og Linda fra Sverige.
Disse to første dagene har vi gått for Linda som har satt kjempefine baner for å bygge selvtillit og allikevel med gode utfordringer. I går gikk det i å se linjene til hunden, briefe hundens bane og jobbe trygge linjer, mens idag fikk vi bryne oss på noen tøffe tighte vendinger og tydelig signalgiving. Nike er ei skikkelig herlig superstjerne på banen som gir alt og elsker å jobbe med morsan nesten like mye som hun elsker Ballen... Hun er lynrask, men allikevel førbar og fortsatt veldig ung og uerfaren. Vi har altså masse å trene på i enda mange år. Hadde jeg bare kunnet pakke med meg instruktøren hjem i kofferten så man kunne få like god trening resten av året så skulle det vel bli vei i vellinga.
Vi nyter altså disse dagene i deilig varmt, skiftende sommervær i fjellet, en perfekt start på ferien! 

De gærne har det godt

Og med gal så tenker jeg på det å kjøre 9 timer på e6 nordover fra Trondheim, over Namsskogan og Saltfjellet, for å gå agility på Salten hundeklubb sin juleappell i Fauske. Heldigvis fikk jeg med meg trivelig reiseselskap i form av Tove og Kita, og så kom Annelise flyvende med tøffeste puddelen Mika. Og gjett om det var verdt det! Tross ufyselig vinterstorm både på vei nord og på vei ned så er alle milene på dårlig vei glemt idet øynene faller på Artemis sitt andre cert i agility og det fete trofeet som Salten hk deler ut til vinnerne på stevnene deres. 
Artemis startet nemlig helga like greit med å gå feilfritt til beste tid på første løp og dermed var stemninga satt. Resten av løpene ble disk, disk og 10 feil, men med verdens beste, konstruktive klubbkompiser er plutselig motivasjonen og agilitygleden på topp og med ni timer i bilen på vei hjem ble det god tid til å diskutere og planlegge neste års konkurransesesong :-D

Norwegian Open agility

Etter ei lang helg på Kongsvinger er det endelig klart for finaleløp i Norwegian Open - Norges aller aller største agilityarrangement noen sinne. Her vandrer verdensmestere fra Østerrike, Tsjekkia og Finland på briefing sammen med Trøndelags egne håp: Julie Strøm, Roger Krogstad, Kari Espås for ikke å glemme Gauldals fantastiske Tove Eidstumo med lånehunden Marvin!!! Kjenner jeg blir litt stolt :-)

Selv er jeg småsliten etter fire dager med agility og hotell-liv og det ser ut som hundene også er godt fornøyde med opplevelsen. Av resultater har vi ikke så mye å skryte av, men vi fikk til ett godt agilityløp der alt stemte, bare ikke ett eneste lite hopp og så kom vi på 43.plass i søndagens tunnel-cup - innenfor samme tid som enkelte andre tollere og jaktgolden. 

Det er kort vei fra fiasko til suksess i agility, men så deilig når det stemmer 

Redrivals kennelhelg nr2

For en fantastisk dag for Nike og meg!

Vi har vært på kennel Redrivals andre kennelhelg sammen med de fineste hundene og deres gode eiere. Denne gangen samles vi først og fremst for å se kullet gjennom en mentalbeskrivning på søndag, men selvsagt må man gjøre mer utav det! Dermed var det oppmøte hos kennelmamma Elisabeth på Lundamo klokken 9 (sharp) i morges der vi fikk litt intro og oppdatering ved helgens innleide instruktør: Ellinor Antonsen. Fokus for dagen var spor (fotspor), en øvelse som virker stadig mer interessant ettersom Øyvind utforsker jegerlivets gleder på elgjakt, og med Nikes flotte avstamming ville det være stor skam å kaste bort snusetalentet. Og Ellinor innfrir med et behagelig vesen, gode filosofier, spennende oppgaver og alltid en konstruktiv utfordring på lur.

Nike fikk prøve seg på to spor selv. Begge med vinkler og objekter i sporet, noe hun utførte med stor iver. Det første sporet var ren plankekjøring: kort, fort og greit, mens det andre var lenger og mer utfordrende kanskje mest for føreren i enden av lina som ikke visste hvor sporet gikk, men allikevel veldig nyttig for meg å se hvor grensen for Nikes fantastiske medfødte talent går akkurat idag. Vi håper på en laaaang barfrost-høst så vi får gått masse spor før snøen kommer!

Imellom sporene fikk Nike ligge i høstsola, bundet til et tre utafor ringen til oss tobeinte, og bare slappe av, noe hun mestret til fulle! Enda så slem jeg var som prøvde å distrahere henne med å ha dekken på henne. Jeg kjenner jeg blir skikkelig stolt av den tålmodige lille skjønnheten som stort sett krøller seg sammen i lyngen, eller sitter pent og observerer det som foregår ellers i terrenget. Hun er bare en drøm å ha med seg! Og med utålmodige Artemis i friskt minne er det nesten ufattelig at det går an at en hund sitter tyst og behersket i utkanten av treningsområdet. Måtte det bare vare!

Resten av gjengen imponerte også i sporet! De er komplette snushaner hele gjengen som viser stooor interesse for å følge ferten i skogen, og enda så spennende et spor kan være så var det ingen av dem som glemte å plukke med seg interessante objekter som måtte være "mistet" av sporlegger. Så er det mulig at vi må hjem og diskutere litt hva som er "interessante objekter" for det var kanskje enkelte som mente at pinner med duft av menneskehånd ikke kvalifiserte, men det får bli en mindre utfordring i den store sammenhengen. Hundene så ihvertfall utrolig proffe ut, alle som en, der de halte og dro på førerne sine gjennom terrenget, og det var ingen av dem som gav opp!

Tusen takk for i dag til Elisabeth og Ellinor som sørget for bevertning og faglig opplegg, og til Hanne, Christian, Aino og Marja-Liisa for utmerket selskap og lærerike eksempler i både spor og lydighet.
Gleder meg vilt til å se gjengen på MH i morgen!!!

Bilder av Nike

Verdens beste Elisabeth og kennelmamma hadde med fotoapparatet på trening sist uke. Det ble det kjempefine bilder av, bare se:

Deilig høstdag

Så fantastisk å ha en fridag på høsten, og en venn å dele den med!
Dagen i dag ble tilbragt på Fremo med verdens beste kennelmamma - Elisabeth . Elisabeth fikk trene litt lydighet med Lynx, jeg fikk trent agility med begge mine, sammen spiste vi bursdagskakerester og drakk toddy i pausen og så fikk verdensmester Nike prøve seg på fotspor i skogen igjen. Det er jo bare et helt år siden sist hun fikk gå spor, så jeg tenkte det kunne være greit å prøve litt...

Elisabeth var kjempesnill og gikk ut et spor for oss med litt godt gjennomtenkte utfordringer: en bue her og en vinkel der, en godbitbelønning midt på, og en ball i enden.

Så gikk jeg ut et spor: ut hit, ei klype her, ei klype der, gjennom et buskas, vinkel? hvor mange skulle jeg ha av det?,  godbit, inn i krattskogen, over en traktorsti, langs et folketråkk og vinkel ut i furuskogen der ballen ble plassert under en nedgrodd stubbe... SÅNN :) ferdig! Hvor langt? Jeg prøvde å telle og tror jeg kom til 200m ca, men jeg er skrekkelig dårlig på å beregne avstand i skogen. Det føltes ihvertfall laaaangt :-P

Da var det klart for Nike, og Nike var klar! Fineste supersnuser har kanskje ikke verdens mest stabile stil, men det tar hun sannelig igjen på pågangsmot! Hun gir bare ikke opp, og det var ikke tvil i hennes sjel om at Elisabeth hadde lagt igjen et fryktelig spennende fotspor der det snirklet seg gjennom skogen. Nike dytta snuta ned i blåbærlyngen og trakk avgårde! Elisabeth og jeg hadde vitset om at Nike ville bli distrahert av all den deilige blåbæra som hang igjen på lyngen, men der tok vi vitterlig feil. Nike ga blaffen i blåbærdelikatesser, for her lukta det tåfis! Og det måtte jo være en spennende grunn til at noen hadde vandret her! Jeg hang bare bak og lot henne jobbe som hun ville, holdt igjen når nesa ble for høy eller det var tydelig at sporet gikk i en helt annen retning. Hun lot seg bringe av sporet et par ganger, men da sirklet hun tilbake, vaset litt rundt føttene mine før hun dytta nesa ned i bakken og tok opp sporet igjen. Fantastisk! Og godbitbelønninga midt i sporet var helt perfekt  plassert! Jeg kunne nesten se på Nike at hun begynte å lure på hva i all verden som var vitsen med å gå så langt - og DER dukket det opp en leverposteiboks. Med litt godt i magen var det ingenting å si på motivasjonen for å fortsette sporinga, og da vi endelig kom frem til ballen var det julekveld og 17.mai på en gang, tenk at det var en vanlig pipeball som hadde lagt igjen tåfislukt igjennom hele skogen!!! Underlig hvordan en ball blir uendelig mye mer morsom når man har fått slite litt for å finne den!

Så fikk hun gå sporet som jeg hadde lagt ut. Litt mer kronglete vegetasjon tror jeg, og ikke så veldig spennende å snuse på hvor _jeg_ hadde gått tydeligvis (innbiller jeg meg). Hun var ihvertfall mer beskjeden i starten, men hun gikk da på og trakk tydelig ivei der sporet gikk. Fineste supersnuseren jobbet og slet seg igjennom sporet. Fortsatt ikke med verdens beste stil, men hun gir ikke opp og hun viser tydelig interesse for sporet! Både traktorstien og folketråkket var utfordrende, men samtidig ikke verre enn at hun fikk bruke litt tid på å utforske gale løsninger før hun slo tilbake på sporet. Det var faktisk ganske festlig å se hvor tydelig hun droppa sporet da hun kom ut på traktorstien. Hun tverrvendte av sporet, løfta hodet, tassa fremover stien og så på meg som om hun sa: "Se! Jeg fant en mye mer behagelig vei å gå!" Men hun brukte allikevel ikke så lang tid før hun satte snuta ned igjen og begynte å lete etter den vanskelige, men riktige veien.
I vinkelen jobba hun rolig, konsentrert og fant fint utav den, men så roste jeg henne og da slapp hun sporet helt. Fillern! Jeg regner med at hun vil tåle mer skravel og ros etterhvert som hun skjønner at all belønning i sporsele foregår lenger frem i sporet og ikke hos mor. Det ble nok litt langt det siste sporet og hun ble nok litt unøyaktig på slutten, men det kan vi tilgi. Hun kjempet seg helt frem til belønninga i begge sporene og ball ble tydeligvis satt stort pris på, så jeg tenker vi har mye positivt å bygge videre på.
Etter ei lita agilityøkt fikk hun et siste, bittelite, kort, 25meters spor, så kort at vi knapt rakk å rette ut lina, og det freste hun igjennom. Hun fant ballen, men jeg måtte le da hun slapp den like raskt og begynte å lete etter sporet videre. Det var tydelig at "det går ikke an at sporet er bare SÅ kort!"

Artemis fikk seg ei økt med agility på en kombinasjon som stod fra før (takk til alle fine aktive medlemmer i Gauldal) der jeg trente på å handle helt uten armer. Det gikk forbausende bra og det var bare ett sted jeg fikk trøbbel fordi jeg ikke kunne dytte henne ut med en vid arm. Det løste jeg med en snurr rundt ene hoppvingen og så satt kombinasjonen i boks. Fineste Artemis syntes det var kjempegøy å gå igjen!

Nike fikk øve på firepinnersslalom i kombinasjon med tunnel, og hopp-4pinner-tunnel, og så litt med 8 pinner. Nytt sted og 8 på rekke var utfordrende, men det er tydelig at lillesprett tenker masse og hun har super motivasjon, så dette blir det noe av til slutt.

Tusen takk Elisabeth og Lynx for en trivelig formiddag i skogen og på banen. Gleder meg til å se bilder!