søndag 4. november 2012

Lovende sportakter

Til tross for vinterlige stemninger i trøndelag i forrige uke klarte mildværet å barlegge nok mark til at jeg fikk introdusert Nike for spor! Jeg er ingen stor tilhenger av spor og har bare gått to kurs, ett begynnerkurs ved hundeskole og et videregående kurs med "ekspertene" John Ketil og Ellinor. Så for innlæring tenkte jeg å gå for den standard hundeskole-introduksjonen med 20m rett-frem slepespor i medvind med godbit på 5 meter og jackpot ved sporslutt. Men kennelmamma Elisabeth hadde andre ambisjoner og fikk lagt lista for den lovende stjerna LITT høyere. Her kjører vi rett på med fotspor, 50m og vinkel med 50m til, ingen godbiter underveis, men super jackpot (porsjonspakke leverpostei) i sporslutt. Som Elisabeth sa: "tar hun sporet er det jo gull! Og gjør hun det ikke så er det jo bare å hjelpe henne til hun fatter tegninga" og så sant så sant, vi trenger jo ikke å installere krykker ved første innlæring på en hund som har alle mulige forutsetninger for å fatte poenget med spor.
Underlaget kunne kanskje vært enklere enn en stubbåker med overvann i hjulfurene og nedtråkket, frossent, halvmuggent restkorn, men man tager hva man haver. Lille snupp skjønte ikke helt tegninga med en gang. Hun merka helt klart at jeg hadde tråkket forbi tidligere, men det var veldig morsomt å bite litt i aksestubbene og erte kennelmamman litt. Men så ringte det en telefon og Nike fikk litt mindre oppmerksomhet og DA skjønner du det ble mer interessant å snuse i bakken og se hva man kunne finne. Litt grisete var det nok det første sporet og vinkelen ble helt klart ikke utforsket til perfeksjon, men duverden så gøy det var å komme frem til en forlatt leverposteiboks midt ute på et jorde! Hvem skulle vel tro at sånne menneskespor kunne lede til slike fantastiske skatter!!! Med motivasjonen på topp var det ingen tid å miste, Elisabeth trasket ut i åkeren igjen og la opp et nytt spor også denne gang på stubbåker med overvann og en vinkel, men med sporslutt bare 10-15 meter fra vinkelen. Og skulle du ikke tro det, der var det også en leverposteiboks!!! HURRA!!! Så da var det bare å kline til til slutt med et 40 meter rettfremspor på gress til slutt for å se om vesla hadde fattet noe. Vi krysset sporet og hun utforsket baksporet litt før hun prøvde riktig retning og da hun fikk fortsette var det ei som satte alle fire beina i bakken og sparka godt ifra, for nå skulle hun jaggu finne den leverposteiboksen!!! Hu hei hvor det gikk og det ble supersuksess i sporenden.
Hvem hadde vel trodd det? At det vesle frøet på 4 måneder skulle gå 170 meter spor på sin første skikkelige sporøkt og at hun skulle finne formen med snuta ned og saft i frasparket allerede på spor nummer tre! Herlig! Kanskje man skal tørre å trene mer spor med tiden? Nå skal bare vinteren gi oss en naturlig kunstpause først og så blir det sikkert litt mer sportrening på vårparten. Imens skal vi leke oss med grunnferdigheter og litt agility.
Artemis var også med på økta men fikk ikke spor, hun skulle få løpe etter dummies, helst uten lyd... Elisabeth var super medhjelper og la ut to lange dirigeringer for oss med høy påvirkningsfaktor før vi valgte et annet område for markeringer. Artemis satt ved fot og pep, men hun knallet ikke og det var godt gjort for Elisabeth traff selvsagt vann med begge markeringene! Så var det bare å snu ryggen til de spennende markeringene og sikte på dirigeringsoppgavene. Første dirigering ble kjempefin, rett frem og fint søksarbeid. Innkomsten ble ikke helt direkte, det er mulig hun ville utforske den andre dummyen først, men jeg fikk kalt henne inn fint og avleveringen var helt standard - flinke jenta! Så testet vi markeringene. Hun var stille så da fikk hun apportere fritt etter minne og hun langet ut mot den sist falne... og PLASK der endte hun uti en enorm dam! Hun som aldri har stupt en gang i sitt liv landet fint til buken i en iskald dam og mista helt piffen på den bestemte markeringa, etter en grundig rist siktet hun seg inn på den andre markeringa, plukket fint og kom hjem. Stakar, våte gamlemor! Jeg var overbevist om at hun ikke kom til å gå ut i markeringene igjen etter den våte overraskelsen så vi gikk heller for dirigering nummer to. Ikke like elegant som den første der hun valgte å gå godt nedvinds for sporet til Elisabeth og heller gjøre et søk inn mot dummyen. Ikke ville hun høre på fløyta heller "kjeften mutter! Jeg fikser detta sjæl!" men dummyen kom inn og humøret hennes var på topp, hva mer kan man ønske?
Så gikk vi tilbake til markeringene med veldig lave forhåpninger. "Frøken vannskrekk kan da umulig tenke seg å løpe ut i det våte området igjen?!" men så feil kan jeg altså ta. Det bor MASSE arbeidslyst i den fine hunden min og fins det en dummy der ute så skal den hjem!!! Artemis tok sats og føyk ut på markeringa si, hoppet elegant over de ekle dammene og lette fort og effektivt opp dummyen. Det er altså ingenting i veien på markeringsevnen og minnesbildet hennes!!! Og hjemkomsten ble fint utfordret av en hund på langlinetur som svinset forbi uten at Artemis lot seg påvirke. Jakttrening er altså kjempegøy og fortsatt veldig motiverende for Artemis selv om jeg ikke kan legge ambisjonene helt på nivå med start på jaktprøve. På tide å bare lene seg tilbake og kose seg med det Artemis KAN få til! Nå blir det mest agilityfokus i vinter og så sikter vi mot neste års lagkamp for moro skyld - så lenge det er gøy!