tirsdag 24. september 2013

Deilig høstdag

Så fantastisk å ha en fridag på høsten, og en venn å dele den med!
Dagen i dag ble tilbragt på Fremo med verdens beste kennelmamma - Elisabeth . Elisabeth fikk trene litt lydighet med Lynx, jeg fikk trent agility med begge mine, sammen spiste vi bursdagskakerester og drakk toddy i pausen og så fikk verdensmester Nike prøve seg på fotspor i skogen igjen. Det er jo bare et helt år siden sist hun fikk gå spor, så jeg tenkte det kunne være greit å prøve litt...

Elisabeth var kjempesnill og gikk ut et spor for oss med litt godt gjennomtenkte utfordringer: en bue her og en vinkel der, en godbitbelønning midt på, og en ball i enden.

Så gikk jeg ut et spor: ut hit, ei klype her, ei klype der, gjennom et buskas, vinkel? hvor mange skulle jeg ha av det?,  godbit, inn i krattskogen, over en traktorsti, langs et folketråkk og vinkel ut i furuskogen der ballen ble plassert under en nedgrodd stubbe... SÅNN :) ferdig! Hvor langt? Jeg prøvde å telle og tror jeg kom til 200m ca, men jeg er skrekkelig dårlig på å beregne avstand i skogen. Det føltes ihvertfall laaaangt :-P

Da var det klart for Nike, og Nike var klar! Fineste supersnuser har kanskje ikke verdens mest stabile stil, men det tar hun sannelig igjen på pågangsmot! Hun gir bare ikke opp, og det var ikke tvil i hennes sjel om at Elisabeth hadde lagt igjen et fryktelig spennende fotspor der det snirklet seg gjennom skogen. Nike dytta snuta ned i blåbærlyngen og trakk avgårde! Elisabeth og jeg hadde vitset om at Nike ville bli distrahert av all den deilige blåbæra som hang igjen på lyngen, men der tok vi vitterlig feil. Nike ga blaffen i blåbærdelikatesser, for her lukta det tåfis! Og det måtte jo være en spennende grunn til at noen hadde vandret her! Jeg hang bare bak og lot henne jobbe som hun ville, holdt igjen når nesa ble for høy eller det var tydelig at sporet gikk i en helt annen retning. Hun lot seg bringe av sporet et par ganger, men da sirklet hun tilbake, vaset litt rundt føttene mine før hun dytta nesa ned i bakken og tok opp sporet igjen. Fantastisk! Og godbitbelønninga midt i sporet var helt perfekt  plassert! Jeg kunne nesten se på Nike at hun begynte å lure på hva i all verden som var vitsen med å gå så langt - og DER dukket det opp en leverposteiboks. Med litt godt i magen var det ingenting å si på motivasjonen for å fortsette sporinga, og da vi endelig kom frem til ballen var det julekveld og 17.mai på en gang, tenk at det var en vanlig pipeball som hadde lagt igjen tåfislukt igjennom hele skogen!!! Underlig hvordan en ball blir uendelig mye mer morsom når man har fått slite litt for å finne den!

Så fikk hun gå sporet som jeg hadde lagt ut. Litt mer kronglete vegetasjon tror jeg, og ikke så veldig spennende å snuse på hvor _jeg_ hadde gått tydeligvis (innbiller jeg meg). Hun var ihvertfall mer beskjeden i starten, men hun gikk da på og trakk tydelig ivei der sporet gikk. Fineste supersnuseren jobbet og slet seg igjennom sporet. Fortsatt ikke med verdens beste stil, men hun gir ikke opp og hun viser tydelig interesse for sporet! Både traktorstien og folketråkket var utfordrende, men samtidig ikke verre enn at hun fikk bruke litt tid på å utforske gale løsninger før hun slo tilbake på sporet. Det var faktisk ganske festlig å se hvor tydelig hun droppa sporet da hun kom ut på traktorstien. Hun tverrvendte av sporet, løfta hodet, tassa fremover stien og så på meg som om hun sa: "Se! Jeg fant en mye mer behagelig vei å gå!" Men hun brukte allikevel ikke så lang tid før hun satte snuta ned igjen og begynte å lete etter den vanskelige, men riktige veien.
I vinkelen jobba hun rolig, konsentrert og fant fint utav den, men så roste jeg henne og da slapp hun sporet helt. Fillern! Jeg regner med at hun vil tåle mer skravel og ros etterhvert som hun skjønner at all belønning i sporsele foregår lenger frem i sporet og ikke hos mor. Det ble nok litt langt det siste sporet og hun ble nok litt unøyaktig på slutten, men det kan vi tilgi. Hun kjempet seg helt frem til belønninga i begge sporene og ball ble tydeligvis satt stort pris på, så jeg tenker vi har mye positivt å bygge videre på.
Etter ei lita agilityøkt fikk hun et siste, bittelite, kort, 25meters spor, så kort at vi knapt rakk å rette ut lina, og det freste hun igjennom. Hun fant ballen, men jeg måtte le da hun slapp den like raskt og begynte å lete etter sporet videre. Det var tydelig at "det går ikke an at sporet er bare SÅ kort!"

Artemis fikk seg ei økt med agility på en kombinasjon som stod fra før (takk til alle fine aktive medlemmer i Gauldal) der jeg trente på å handle helt uten armer. Det gikk forbausende bra og det var bare ett sted jeg fikk trøbbel fordi jeg ikke kunne dytte henne ut med en vid arm. Det løste jeg med en snurr rundt ene hoppvingen og så satt kombinasjonen i boks. Fineste Artemis syntes det var kjempegøy å gå igjen!

Nike fikk øve på firepinnersslalom i kombinasjon med tunnel, og hopp-4pinner-tunnel, og så litt med 8 pinner. Nytt sted og 8 på rekke var utfordrende, men det er tydelig at lillesprett tenker masse og hun har super motivasjon, så dette blir det noe av til slutt.

Tusen takk Elisabeth og Lynx for en trivelig formiddag i skogen og på banen. Gleder meg til å se bilder!